I Oslo står en statue av kong Christian IV som tronende på sin hest peker ned på Stortorget: «Her skal byen ligge». En likende statue burde ha stått foran Eidsvoll kirke med Olav den hellige på hesten: «Her skal tinget stå».

Året var 1022. Olav Haraldsson Digre var i ferd med å kristne åsa-dyrkerne på Romerike da han kalte til ting og opprettet Eidsivatinget - lovtinget som omfattet hele det indre Østlandet.

TING VED HAMAR

Allerede i Halvdan Svartes tid på 800-tallet hadde det vært en felles tingsamling i innlandet. De fleste synes enige om at tinget lå på Åker ved Hamar. Snorre Sturlasson kaller det «Heidsævstinget».

TINGET FLYTTES

Det var Olav den hellige som la tinget til Eidsvoll, i hvert fall slik de fleste tolker Snorre.

Eidsivatinget besto til ut på 1600-tallet, men stormaktsdagene var i de par første århundrene etter opprettelsen.

BESØK NUMMER TO

Kong Olav Haraldsson hadde vært på Romerike og Hedmark fem år tidligere. Det var da han lemlestet og landsforviste småkongene.

- Men, sier Snorre, - den gangen han tok kongene, vågde han ikke å dra mye omkring i landet.

Nå var han vendt tilbake, sterkere og bedre rustet enn sist. Han ga seg ikke før han hadde fått alle til å gå over til kristendommen, alle unntatt romerikingene. De satte seg imot nok en gang.

KRIG

- De samlet en stor hær og sa til hverandre at de kom aldri til å glemme den medfarten kong Olav hadde gitt dem sist han dro gjennom der, forteller Snorre.

- Så kom bondesamlingen mot ham ved en elv som heter Nitelva.

Bøndene hadde en hel hær av folk. Likevel tapte de, og romerikingene måtte gå over til kristendommen.

Olav dro videre til Solør og kristnet der før han vendte tilbake til Romerike, rimeligvis til Eidsvoll.

STORT TING

- Da var det langt på vinteren, forteller Snorre.

- Nå stevnet kong Olav et stort ting på det stedet Heidsævistinget har vært siden. Han satte det inn i loven at opplendingene (dvs. de som bor i innlandet) skulle sokne til det tinget, og Heidsævisloven skulle gjelde over alle fylkene på Opplanda og så langt omkring andre steder som den alltid siden har gjort.

«STORTINGET»

Eidsivatingets område omfattet hele det sentrale innlandet; Romerike, Hedmark, Hadeland, Gudbrandsdalen og Østerdalen.

På denne tida hadde hver landsdel sine egne lover, og de kunne avvike en god del ut fra kultur og levesett.

Eidsivatinget var et overordnet lovting for sitt dekningsområde. Skulle lover endres, eller nye vedtas, måtte det skje på Eidsivatinget, altså hadde tinget samme funksjon som Stortinget har i dag.

Vi kjenner svært lite til hva som sto i den gamle Eidsivatingsloven. Den var nedskrevet, men er blitt borte, på ett blad nær. Ei side ble i sin tid funnet som omslag rundt andre og yngre dokumenter.

På slutten av 1260-tallet fikk kong Magnus Lagabøter sammenføyet de forskjellige distriktslovene til en felles landslov. Den ble vedtatt på Eidsivatinget i 1268. Da forsvant ordningen med særlover for hvert distrikt.

«HØYESTERETT»

Eidsivatinget var også en dømmende instans, men trolig bare for de største sakene, en slags appelldomstol, overordnet alle andre. Sånn sett kan man si at tinget utenfor Eidsvoll kirke også var en slags høyesterett inntil landsloven kom i 1268. De fleste mindre sakene ble avgjort på de forskjellige bygdetingene der alle i utgangspunktet hadde møteplikt.

UTSENDINGER

Med datidas kommunikasjoner kunne ikke alle reise til tinget i Eidsvoll som ble holdt i midten av juni hvert år. Hvor mange som opprinnelig skulle møte, vet vi ikke, men ut fra hva vi vet om representasjonene ved de andre gamle lagtingene, er det gjettet på at 240 representanter skulle møte i Eidsvoll.

Magnus Lagabøters landslov rasjonaliserte denne møteplikten. Fra da av skulle det møte 90 utsendinger til Eidsivatinget.

Gudbrandsdalen skulle stille med 12 mann, Hedmark med tilliggende områder skulle stille 24, Hadeland, Land og Ringerike med det samme antallet. Romerike omfattet den gangen også Solør og Odalen og skulle stille med 24 representanter, mens Østerdalen bare skulle sende seks representanter til Eidsvoll.

KONGE OG BISKOP

I den første tida var Eidsivatinget utvilsom en storslått begivenhet der kongen nok av og til også var til stede. Biskoper og presten var alltid på plass sammen med de utsendte høvdingene og stormennene fra hele Østlandet.

Det er pekt på at Eidsvoll fikk ei så stor og forseggjort kirke nettopp fordi den var tingkirke og ei slags «reservekirke» for biskopen.

Etter hvert som Oslo vokste fram som by, mistet Eidsivatinget mer og mer av sin betydning. Da det ble avviklet en gang på 1600-tallet, var det nærmest å regnet for et litt stort bygdeting.

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.